Religionskrig online

Internett kan brukes til så mangt. For eksempel Scientologikirken har satset stort på å spre det glade budskap i cyberspace. Den nettbaserte misjoneringen kombinert med det høye kjendisfaktoren, har gjort kirken til et mediayndling og et populært hatobjekt på nettet. Sistnevnte er det jeg har bitt meg merke i, og jeg innrømmer at jeg får litt gåsehud når jeg tenker på dette: Religionskrig online!

Propagandakrig
Utveksling av meninger har alltid hatt en lettere opphissende effekt på internett. Anonymitet kombinert med gruppementalitet, gjør at banneordene ofte sitter løst, og man knuser heller motstandere enn motargumenter. Nazisme er veldig populært å trekke inn, nydelig formulert i Godwins lov: Jo lengre en internettdiskusjon varer, jo nærmere 1 blir sannsyneligheten for at nazisme nevnes. Spesielt Usenet er kjent for hissige debatanter.

Scientologi ble utsatt for det samme, spesielt da representant Tom Cruise begynte å oppføre seg stadig merkeligere. Det meste av munnhuggeriet finner sted i kommentarfeltene til klipp som det under, men det finnes også mer seriøse sider viet til å eksponere de negative sidene av scientologi. Sjekk også ut dette norske bidraget. Han som driver siden,Andreas Heldal-Lund, opplevde at deler ble tatt ned, da scientologene truet med å saksøke Google, de som eide serveren den lå på.

Tom Cruise melt down (En av de virkelige klassikerne på nettet, denne videoen)

Dette henger noe sammen med det jeg skrev om tabbekvoten og internett, der de to sidene kaster ut informasjon på nettet, som viser den andre siden tabbe seg ut. Men det er ikke bare Tom Cruise sin babling som kommer ut, her i en intern video stjålet fra scientologene, men kritikerne får også gjennomgå. Her tilter det det for en BBC-reporter som lager en kritisk reportasje. Hele dokumenteren, Scientology and me, finnes på youtube. Man går som sagt på mannen, ikke ballen.

"Open war is upon you"
Så mens kritikerne slenger dritt, og scientologene saksøker tilbake, kommer disse gutta: Anonymus; en gjeng hackere som slår seg sammen for å kjempe mot kirka. En "task force" i onlinekrigen mot scientologene. De saboterer hjemmesidene deres, stjeler informasjon og gjør generell faenskap. Hvorfor de er så hemmelighetsfulle, forstår man litt av om man ser overnevnte dokumentar. Ingen vet hvem de er, ingen vet hva de planlegger, men man vet at de er ute etter scientologene. Behold, Anonymous:


Jeg tar ikke noe moralsk standpunkt, men det er vanskelig å skjule at dette begeistrer meg voldsomt, enten jeg synes det er lurt eller ikke. De mer seriøse kritikerne er kritiske til metodene, men det er helt klart kulere å hacke enn å skrive leserbrev. Videone deres er også noe esoterisk utformet, og signaturen deres levner liten tvil, her er det alvor:

We are Anonymous.
We are Legion.
We do not forgive.
WE DO NOT FORGET.

Tabbekvoten

Når en sier at nettet er et veldig demokratisk medium, så er det i de fleste tilfeller snakk om mulighetene til å selv bidra og å selv velge ut informasjonen som dukker opp. Dette er da i forhold til alt fra bøker til kino, der noen har laget noe, og du som bruker ikke har noen mulighet til å gå dypere, følge sidespor, finne noe helt annet osv. På youtube kan du se det samme klippet om og om igjen, om det er det du ønsker. Det er mye vanskeligere om det er en sak som kun var tilgjengelig på 19-nyhetene. Dette åpner for besettende oppførsel, og legger en del føringer for hvordan folk blir husket.

Så du det..?
Det er her tabbekvoten kommer inn. For mens nyhetsankre, kjendiser og alle andre i verden bare for 10 år hadde muligheten til å starte på nytt etter en flau hendelse, er ikke dette en luksus dagens mennesker kan unne seg. Om du gjør noe dumt, og dette blir lagt ut på nettet, bør du belage deg på at dette blir liggende der permanent. Og det er selvfølgelig mye mer sannsynelig at det kommer på nettet i utgangspunktet, om vi snakker om en person med den minste grad av kjendisstatus. Politikere som plukker nese, kjendiser som mister besinnelsen og de nevnte nyhetsankre. Når det så lekkes ut på nettet, sprer det seg ikke bare veldig fort fra et sted, men folk kopierer det og legger det ut på sine egne og andres nettsteder, slik Cory Doctorow påpeker i en av tekstene sine, hvor det blir eksemplifisert med at nettet for alltid vil måtte leve med Paris Hiltons kjønnsorgan.

Igjen og igjen og igjen
Før ville altså en TV-vert som tabbet seg ut, "slippe" ved at glippen sannsynelig vis kun ville bli vist på julebordet, eventuelt en "crazy special", mens hun eller han nå ser tabben få sitt eget liv på nettet. For ikke bare sprer det seg, men det muterer også. Ta min favoritt, Miss Teen Carolina:



Hun tabbet seg mildt sagt ut, og takket være internett så får alle som ikke ser på slke programmer det med seg. Og de kan se det så mange ganger de bare vil. Så er det før eller siden nødt til å bli så mange som ser den, at folk begynner å referere og parodiere det. Slik som for eksampel dette:



Hvorfor det er akkurat det at mennesker tabber seg ut som fenger slik, blir et psykologisk spørsmål. Alt jeg vet, er at at moralen i dette må bli: Ikke drit deg ut foran kamera! Det vil i såfall bli alt nettet husker deg for.

Hvor langt kan man dra det?

Det hele begynte med at det ble mulig å legge ut bilder på internett. Etter hvert som serverne ble større, kunne flere og flere bilder legges ut, og det var ganske fort muligheter for å legge ut bilder av hva det skulle være. Man mener at man kan spore akkurat denne trenden tilbake til ­­­­4chan.org, en side som gjester bilder, hvorav det er flere av lyssky karakter enn av den andre typen. Poenget er i alle fall å sette en morsom tekst i et bilde av et dyr, fortrinnsvis en katt. Da ”I CAN HASCHEEZEBURGER” ble spredd i tilstrekklig grad, var et nytt internettfenomen, eller meme om du vil, født, fo’ shizzle.

Voksesmerter?
Siden ”I CAN HAS” har det ikke gått ett år en gang, men det er i dag flere sider viet kun såkalte LOLcats. Det går tydelig vis mer enn litt sport i å lete opp eller å ta egne morsomme kattebilder, å klistre enn tekst på. Noen av sidene har sådan utviklet løsninger der alle kan legge på tekst på bildene de har, slik at de får enda flere. Det begrenser seg selvsagt ikke til katter, men de er jo morsomme dyr. Men det finnes flere morsomme dyr (denne er min favoritt). Vi kan anta det er opptil flere titusener av LOLcats i dag, og det er lite som tyder på at det skal stoppe.

Kort historisk innføring i LOLcats

Det begynner å ta av
Tekstene som brukes på de fleste av bildene er av det pussige slaget. Syntaksen er noe forvirret, grammatikken riv ruskende og rettskrivingen alt annet enn rett. Noe av dette kan handle om en referanse til såkalt n00b-speak, som står som en slags motsetning til 1337. n00bs, eller grønnskollinger, er gjerne ikke så bevandret i grammatikk, og det blir brukt en del flere ”z” enn det som er strengt tatt vanlig. Man begynte så å studere, med høvelig ironisk distanse selvfølgelig, språket, og mente å tegn på utviklingen av noen regler innenfor språket, med opptil flere unntak enn ett til å bekrefte dem.

Det tar av
Så kom noen artige folk på å lage et programeringsspråk basert på språket i LOLcats. Det finnes også rykter om at Bibelen er i ferd med å bli oversatt til type "Cill yous not zupozzed tu du!". Når noe vokser seg så stort på nettet, så handler det mye om at fenomenet er såpass tilgjengelig at et stort antall mennesker kan videreutvikle det. LOLcats, i kontrast til avanserte videosnutter, krever svært lite. I tillegg ligger det flere muligheter til videreutvikling av de ulike tingene som utgjør helheten, som språket i dette tilfellet. Og naturligvis så er det viktig at ideen er god, og LOLcats er en veldig morsom og god ide.

Mitt første møte med nettet

Da jeg var en del mindre, var jeg så heldig å ha en onkel tilknyttet den prestisjetunge Høyskolen i Hedmark, avdeling Rena. Da jeg var og besøkte ham som liten tiårig pjokk, fikk jeg først æren av å spise meg kvalm på biff. Da kvalmen hadde lagt seg, tok han meg med på datasalen til høyskolen. Jeg husker jeg var mektig imponert over å se så mange datamaskiner på en gang: I et og samme rom hadde de flere PCer enn det var i Melhus til sammen (som jeg visste om). Og ikke nok med det, de hadde alle internett! Ikke det at jeg visste hva dette var, og heller ikke alle mulighetene som lå i det, men jeg lot meg likevel fascinere.

En mail
Første møte med nettet ble brukt til å se på reklame. Det var spesielt den nye Flintstones-filmen jeg var interressert i, og med litt hjelp fra, i alle fall den gangen, en mer datakyndig onkel, fikk jeg sett meg litt rundt. I etterkant synes jeg kanskje entusiasmen min var noe nedtonet, men det kan hende jeg ikke helt fattet hvilket verktøy jeg satt med mellom de små pølsefingrene mine. Vi kom også over en e-mailadresse til filmskaperne, og onkel oppmuntret rask til at jeg skulle sende en. Vi fikk aldri noe svar.

10 år etter
Da jeg fylte 20 år, sendte onkel meg et brev, der han, den luringen, hadde funnet igjen mailen. En kunne nesten mistenke at det hadde lugget en plan bak, hele tiden. I alle fall, jeg overbringer dere mitt første møte med nettet, og de aller første ordene jeg bidro med. Det sier kanskje mer om engelskkunnskpene mine, enn noe annet.

"HELOV. AI LAIK FLINT STONE MUTS.
AIM IS NORSK AND KANT SPIK ENGELSK RAIT JET.
YUR MOVIS AR VERI GOD.
MY NEIM IS NILS JØGEN SELBEKK.
BYE. "

Tanathos på nettet

Tanathos står som motsetning til libido hos Freud, og denne driften forklarer menneskets tiltrekning til selvdestruktivitet og generelle jævelskap. Det er ikke dirkekte mangel på eksempler på denne oppførselen, og den florerer også på nettet.

Viljen til å ødelegge
Et av de bedre eksemplene på nettbasert thanathos er såkalte sjokksider. Det er et fenomen hvor noen får den glimrende ideen å lage en nettside som har som formål å vise et ekkelt bilde eller filmklipp til så mange som mulig. Selve materialet har gjerne noe med fantasifull seksualitet å gjøre, og nettstedet har gjerne en adresse som i minimal grad advarer om innholdet. Et eller annet sted, så sitter det noen og godter seg over alle de brekningsfornemmelser som har kommet som følge av Goatse, og et annet sted har noen det ustyrtelig morsomt med å tenke på alle som blir forferdet over Meatswing.

Viljen til å ødelegge seg selv
Mens noen trives med å påføre andre selsomme opplevelser, så er de som mer enn gjerne utsetter seg for dette langt fra noen truet dyreart de heller. Det kan gjerne gå sport i å finne de mest forstyrrende informasjonsbitene på nettet. Noe nyere er fenomenet hvor man legger ut reaksjonene sine på nettet, som i eksemplet 2 girls 1 cup. Disse sjokksidene blir frivillig oppsøkt av de Freud ville beskrive som tanathos-drevete. Det er også noe macho over det å utsette seg den psykiske smerte mange av disse sidene kan påføre, en tendens industrialisert i Jackass og lignende.

”Hva er det de gjør?!”
Sjokk, vantro og voldsomme brekninger er naturlige reaksjoner for de fleste mennesker som utsettes for den destillerte jævelskapen nettet kan frembringe. Dernest kan en spørre som hvem disse menneskene er. Programlederen for fear factor i USA, et program som selv utnytter tanathos-driften i publikum og deltagere, blir tydelig rørt av jentene som ble nevnt, og lurer på hvilket narkotikum de får betalt for tjenestene sine i. Et annet eksempel er Bumfights, hvor hjemløse og narkomane får noen få dollar for å slå hverandre helseløs og ellers nedverdige seg på det groveste, iscenesatt av amerikansk middelklassekids selvsagt. Å tenke på dette gjør naturlig vis ikke alt vi har snakket om noe lettere å takle, men mye verre.